Rollebytte

Tekst: Morten Øverbye

Illustrasjon: Vibeke Høie

Plutselig står jeg der med puddingen i armene. Han gråter, og har gjort det i hele tre minutter. Mor er i dusjen. Far er desperat. Med forsiktig hånd gløtter jeg på baderomsdøra.
– Jeg tror du må komme ut nå og gi litt pupp. Han er veldig sulten, sier jeg med behersket stemme.
– Han har akkurat fått melk. Bare vugg han litt, sier mor. Jeg hører på stemmen bak dusjforhenget at hun koser seg litt vel mye med de selvinnvilgede minuttene sine.
  – Men han bare gråter og gråter. Det er fint om du kommer ut, sier jeg.
– Jeg kommer om fem minutter, bare bær han litt, sier hun raskt.
Jeg lukker igjen døra. Fem minutter kan jeg alltids klare.
Etter to minutter har det blitt ulidelig. Han gråter, og jeg oppfatter det som desperat og sulten hyling. Jeg går stille inn på badet igjen for å få hjelp.
– Staaaakar liten, Han er såååå sulten, sier jeg med sped stemme.
– Jeg har håret fullt av sjampo, og han har fått mat. Sett deg i stua og snakk litt med ham, sier hun. Stemmen hennes er strengere denne gangen.
– Men jeg må sjekke noe på nettet. Noen veldig viktige jobbgreier, prøver jeg meg.
Hun vrir på vannkranene. Strålestyrken øeker. Hun overhøerer meg. Jeg hører bare gråten hans som skjærer i øerene mine. Jeg tar et skritt ut av baderommet, men snur i det gråten tar meg.
– Du måååå komme ut nå, han savner deg, prøver jeg meg. Hun drar dusjforhenget til side og sender meg det samme blikket som jeg fikk under fødselen. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg må bare prøve å redde meg selv.
– Du må nesten bare ta han, for jeg tenkte jeg skulle gå ned i kjelleren og male de listene jeg kuttet til i forrige uke da han også gråt sånn. De listene gjøer seg jo ikke selv, ikke sant?
Jeg strekker han med begge armene mot mor. Med taktfaste plaskvåte skritt kommer hun mot meg. Blikket mitt viker.
– Lager du middag i dag, spør hun biskt.
– Selvfølgelig, sier jeg.
– bretter du tøy, lufter bikkja og legge storesøster, fortsetter hun.
– Selvfølgelig, svarer jeg kontant.
– Alt sammen etter at du har malt listenene, men før du sjekker nettet, spør hun igjen.
– Alt sammen! Jeg nikker bekreftende og iherdig.
Hun tar han forsiktig i armene sine. Gråten stilner. Gutten smiler. Det blir en rolig kveld. For alle andre enn far.