Hormonhorror

Tekst: Morten Øverbye

Ill.: Vibeke Høie

– Synes du jeg ser feit ut i denne kjolen?

Kona holder knappeteltet opp foran seg mens hun stirrer tomt inn i speilet. Det er to timer til vi skal være i middagsselskap, og for tredje gang på en halvtime overhører jeg spørsmålet.  Plutselig snur hun seg mot meg og veiver med armene mellom ansiktet mitt og brosjyren om hormonforstyrrelser.

– Hallo? Jeg vet du hører meg. Ser jeg feit ut?

– Nei da, svarer jeg og skyter hodet opp mot henne fra stolen min. Hun gransker meg. Jeg stirrer tappert tilbake. Hudfargen min blir merkbart rødere.

– Du synes jeg er feit, du, jeg ser det på deg, sier hun med en påtatt sår stemme.

– Jeg synes ikke du er feit. Du er selvfølgelig blitt litt større, men du er jo ikke feit, svarer jeg trøstende. Hun sperrer opp øynene og gisper dramatisk.

– Blitt større?

Hun tramper vekk. Et øyeblikk senere kommer hun tilbake med telefonen mot øret. Hun har ringt den sure venninna.

– Han sa jeg var feit!

Stemmen hennes er påtatt.

– Jeg har ikke sagt du er feit, sier jeg mens jeg legger fra meg brosjyren.

– Han sa jeg var penere før. Før jeg ble ei feit ku.

Jeg får panikk, og begynner å rope høyt for at venninna i andre enden også skal høre meg.

– Jeg sa ikke at du var feit! Jeg prøvde bare å si at det er helt naturlig å bli litt tjukkere når man er høygravid.

Hun gisper igjen, og griper etter røret med begge hender.

– Hørte du det? Han synes jeg er tjukk også! Ei feit, tjukk ku!

Jeg kjenner igjen situasjonen. Nok en gang gikk jeg rett i fella, og det er bare en måte å komme seg unna på.

– Kom, så drar vi ut og handler noen nye klær. Jeg spanderer!

Hun tørker bort noen usynlige tårer mens hun hvisker inn i røret.

– Jeg må legge på, vi skal ut en tur. Ringer deg senere.